200 ÅR SIDEN LENKENE BRAST



Da kampen mot slaveriet var vunnet, hadde mellom 12 og 14 millioner afrikanere blitt bortført til Amerika.

Tekst: Tone Sutterud (A-Magasinet 2007)

Slaveskipet “Zong” er i året 1781 på vei fra Afrika til Jamaica med hundrevis av slaver da det kommer ut av kurs. En ferd som vanligvis tar to måneder, nærmer seg fire. Slavene som er stuet sammen under dekk, begynner å bli syke. Kaptein Luke Collingwood frykter at mange vil være døde eller for syke til å bli solgt når han når havn. Det vil bety et stort økonomisk tap for ham.

Men den levende lasten er forsikret. Dør slavene underveis, vil kapteinen få erstatning. Så Collingwood tar en avgjørelse som forandrer historien: Han går under dekk og sorterer slaver mellom salgsvarer og tap han kan kreve igjen på forsikringen. 133 slaver blir kastet over bord.
Picture 16

Collingwood forteller forsikringsselskapet at “Zong” holdt på å slippe opp for vann, så han måtte drepe noen slaver for ikke å sette alle om bord i fare. Forsikringskravet fører til en rettssak, der tiltalen ikke lyder på drap, men på forsikringssvindel,.

Den tidligere slaven Olaudah Equiano leser forferdet om saken i en London-avis. Han kontakter sin venn Granville Sharp, som tilhører abolisjonistene, gruppen som kjemper for hurtig avskaffelse av slaveriet. Sharp skriver en rekke sinte brev til innflytelsesrike mennesker. Et av dem er pastor Peter Peckard ved Cambridge universitet. Han beslutter å gjøre slaveriets moral til emne for det årets prestisjetunge artikkelkonkurranse på latin ved universitetet. Vinneren blir den 25-årige teologistudenten Thomas Clarkson.

Med prisen og belønningen sikret rir han mot London. Underveis overveldes han av tanker om slaveriet. Han stiger av hesten og setter seg ved veien i Hertfordshire med en sterk følelse av at noen bør gjøre noe med dette ondet. Clarkson beslutter å vie sitt liv til å kjempe mot slaveriet.

Det blir en seig kamp. På 1700-tallet var slavehandelen like viktig for britisk økonomi som oljen er i dag. Havnene Liverpool, Bristol og London var stort sett bygd på handel med slaver. Storbritannia dominerte denne handelen i andre halvdel av 1700-tallet med skip som tok opptil 100 slaver hver og fraktet rundt halvparten av alle slaver tatt fra Afrika.
Picture 17

På de fleste slaveskip døde mellom 5 og 20 prosent av slavene og besetningen. Lenket sammen under dekk i månedsvis i grusom trengsel og svekket av fortvilelse, ble afrikanerne ofre for sykdommer og infeksjoner.

Slavekapteinene hadde to muligheter for maksimal fortjeneste: Enten å frakte færre slaver under bedre forhold for å redusere sykdom og død, eller å stappe skipet til bristepunktet i håp om at den store lasten ville veie opp for dødsfallene og redusere i en god fortjeneste.

Clarkson så også mannskapene som ofre i slavetrafikken. Malaria, gulfeber og andre tropesykdommer kostet mange av dem livet.

Også Danmark-Norge drev handel med slaver. Dykkeren og forfatteren Leif Svalesen fant i 1974 slavefregatten “Fredensborg” som forliste utenfor Tromøy i 1768.

- Sukkerindustrien var på deler av1700-tallet den viktigste og mest innbringende for Danmark-Norge, forteller han.

- Eksport av raffinert sukker ga store inntekter og var et viktig ledd i datidens handelspolitikk. Sukkerdyrkingen i koloniene var arbeidskrevende, og behovet for slaver var stort. Danmark-Norge var ingen stor aktør i den transatlantiske slavefarten, men vi “eksporterte” likevel rundt 100 000 afrikanere fra våre fort og handelsstasjoner på Gullkysten. Rundt 85 000 av disse ble transportert på skip under Dannebrog.

- De ulike aktørene og nasjonene som bedrev slavehandel, lærte av hverandre hvordan de skulle håndtere en slavelast, sier Svalesen.

- Det er ikke noe som tyder på at Danmark-Norge var mer humane under skipningen enn de andre nasjonene. Ut fra en samtidig målsatt tegning har jeg utført en beregning som viser at mange av slavene ikke engang kunne ligge ned under overfarten! Mange måtte sitte til de mange dødsfallene ga bedre plass. Det sies dog at de karakteristiske lufteventilene ned til slaverommene var en dansk-norsk oppfinnelse og reddet mange slavers liv.

I over 200 år hadde britene og resten av verdens befolkning stilltiende godtatt menneskehandelen. Det skyldtes delvis at slaveriets brutalitet, som var tydelige i Karibien (datidens Vestindia), var skjult for mye av befolkningen i Europa. “Zong” ble den første tankevekkeren som brakte slaveriets realiteter inn i de britiske hjem. En bølge mot slaveriets redsler begynner langsomt å rulle over Storbritannia.

En annen grunn til at den grusomme praksisen pågikk uimotsagt i århundrer, var en rasemessig og kulturelt betinget følelse av at afrikanerne var mindreverdige. Som utdanningsdirektør Dwayne Williams skriver på “frihetsskonnerten“ Amistads hjemmesider: “Slaveriet eksisterte i England og i det meste av Den nye verden til begynnelsen av 1900-tallet. Slaveriets moderne institusjon steg fram i hælene på europeisk maritim utforsking, symbolisert av den ypperste fornektelse av å kjenne igjen oss selv i andre. På det mest grunnleggende nivå var det mangelen av en erkjennelse av det som fremdeles ofte ignoreres i dag: Vår felles følelse av menneskelighet. Realiteten er, slik historikeren David Brion Davis har notert seg, at slaveriet ble muliggjort delvis fordi ideen at alle mennesker er likeverdige er en ganske ny tanke.”

Mot slutten av 1700-tallet, mellom den amerikanske uavhengighetskrigen og den franske revolusjonen, ble nye begrep om menneskets frihet diskutert, og stadig flere briter ble dratt inn i debatten om slaveriet. Clarkson og statsminister William Pitt overtalte William Wilberforce til å bli leder for abolisjonistene i parlamentet. Abolisjonistkomiteen, som besto av Wilberforce, Clarkson, Sharp og ni kvekere, holdt sitt første møte i 1787. De satte seg i første omgang fore å få slutt på slavehandelen, ikke selve slaveriet.

Imens la Clarkson ut på den første av mange reiser landet rundt for å sette opp lokale komiteer for avskaffelsen av slavehandelen. De resterende 61 år av sitt liv skulle han tilbringe 16 000 mil på hesteryggen i det ærendet.
Picture 19

I Liverpool kjøpte han håndjern, fotjern, tommeskruer og et tvangsforings-instrument for å illustrere slavenes lidelser. Han reiste også rundt med utsøkt utformede afrikanske kunstgjenstander for å motbevise at afrikanere var mindreverdige, ukultiverte mennesker.

En antislaverikomite satt opp av Clarkson i Plymouth skapte i 1788 en plakat som viste slavekvarterene om bord på Liverpool-skipet Brookes. Plakaten ble trykt i opplag på tusener, sendt til abolisjonister utenlands og hengt opp over hele Storbritannia. Den usminkede presentasjonen basert på omhyggelige, konservative mål var sjokkerende. Det var trolig verdens først omfattende distribuerte politiske plakat.

Året etter kom Olaudah Equianos selvbiografi. Den tidligere slaven som overfor abolisjonistene hadde gitt uttrykk for sin forferdelse over massakren om bord på “Zong”, står i spissen for andre tidligere slaver og griper enhver sjanse til å snakke ut mot slaveriet. Hans selvbiografi gjør at titusener av briter for første gang kan lese om en tidligere slaves førstehånds erfaringer. Boken er fortsatt å få, på Penguin Books.

Abolisjonistene var de første til å ta i bruk mange politiske hjelpemidler som benyttes i kampanjer den dag i dag. De iverksatte underskriftskampanjer, et viktig politisk pressmiddel i en tid da få hadde stemmerett. I 1792 nådde 390 000 underskrifter parlamentet.

Pottemakeren Josiah Wedgwood designet et segl, en knelende slave i lenker med ordene “Am I not a Man and a Brother?” Den første logo skapt for en politisk organisasjon. Seglet ble brukt på bøker, jakkeknapper, som brevsegl og på smykker.

Vanlige borgere begynte nå å stemme med lommeboken. Stadig flere briter boikottet vestindisk sukker. Minst 300 000 briter sluttet helt å bruke sukker, eller de kjøpte bare sukker dyrket i India - selv om bøndene der ikke arbeidet under stort bedre forhold enn slavene i Karibien.
Picture 20

I 1793 begynte britene og franskmennene en krig om kolonier som skulle vare i mer enn 20 år. Titusener av britiske soldater ble sendt til Vestindia, der de for første gang fikk se slaveriet på nært hold. Selv om abolisjonist-saken imens ble skjøvet i bakgrunnen, fikk Wilberforce igjennom at britiske skip ikke lenger fikk frakte slaver til Frankrike og dets allierte. Med ett slag var to tredjedeler av slavehandelen nedlagt.

I 1807 ble slavehandelen omsider forbudt i hele det britiske imperiet. Først i 1838, etter mange blodige opprør i Vest-India, ble selve slaveriet avskaffet i britiske kolonier. Av de opprinnelige abolisjonistene levde bare Clarkson lenge nok til å få oppleve det.

I et kongelig dekret ble det i 1792 bestemt at den dansk-norske slavetransporten over Atlanteren skulle ta slutt innen ti år. Dette førte til en intens opptrapping av transporten gjennom disse ti årene. Beregninger viser at det i 1802 var hele 35 235 slaver på de tre dansk-norske koloniøyene St. Thomas, St. Jan og St. Croix i Karibien. Slaveriet fortsatte til 1848.

200 år etter markeres slutten på den britiske slavehandelen med en rekke begivenheter. “Frihetsskonnerten” Amistad la ut fra New Haven i Connecticut den 21. juni. Seilskuta er en tro kopi av skipet “Amistad”., der slavene i 1839 gjorde opprør. I 1997 kom Steven Spielbergs film om dette opprøret. I løpet av 16 måneder skal skonnerten seile den samme ruten som skipene i triangelfarten mellom Afrika, Karibien og Europa.

Når skuta legger til kai i Liverpool 23. august, skal det sammenfalle med åpningen av et slaverimuseum i byen. 23. august er av UNESCO utnevnt som Slavery Remembrance Day, etter et opprør blant afrikanske slaver på øya St Domingo (nåværende Haiti og Den Dominikanske Republikk) i 1791, som var en av de viktigste begivenheter som førte til avskaffelsen av slavehandelen. International Slavery Museum er lagt til Liverpool, fordi byen på 1700-tallet var verdens travleste slavehandelhavn. Bare mellom 1783 og 1793 fraktet Liverpool-skip i triangelfarten 300 000 afrikanere inn i slaveriet.

De to andre store britiske slavehandelhavnene var London og Bristol. I Londons Docklands åpner et galleri kalt “London, Sugar and Slavery” i november. Galleriet skal vise hvordan Londons befatning med slavehandelen har formet hovedstaden siden 1600-tallet.

Blant markeringene hører også en invitasjon til Buckingham Palace for etterkommere av slaver, som skal få en offisiell unnskyldning av dronning Elizabeth 2. I løpet av året har også en rekke bøker markert 200-årsjubileet for avskaffelsen av den barbariske handelen. I “The Trader, the Owner, the Slave” ser James Walwin slavehandelen gjennom øynene til tre mennesker som opplevde den førstehånds, slavehandleren og senere salmeskriveren John Newton (1725-1807), plantasjeeieren Thomas Thistlewood (1721-1786) og slaven Olaudah Equiano (1745-1797). De motsigelsesfylte livene til disse tre mennene gir en dyp innsikt i hva slavehandelen gjorde med de som hadde befatning med den.

Slaveriet hadde en degraderende virkning på både herrene som valgte å bruke det og slavene som ble tvunget inn i det. På så godt som hver vestindiske øy var det mellom 10 og 15 afrikanske slaver for hvert hvite menneske, og det var mange slaveopprør, som ble straffet på det grusomste. Slaveri avlet grusomhet, og kunne ikke overleve uten.

Den offisielle avskaffelsen av slaveriet førte ikke til noen umiddelbar bedring av kårene til de tidligere slavene. De fleste hadde ikke noe annet valg enn å fortsette å kutte sukkerrør, og de fikk ingen godtgjørelse. Plantasjeeierne fikk 240 millioner kroner, som tilsvarer 20 milliarder i dagens penger, i erstatning for slavene. I mange andre land fortsatte slaveriet ufortrødent. Brasil var sist til å forby det, i 1883.

Men tross forbud er slaveriet i dag mer utbredt enn noensinne. Ifølge ILO, den internasjonale arbeidsorganisasjonen, regner man med at opp mot 200 millioner mennesker kan karakteriseres som slaver i dag.

- Rundt en million barn i Asia er involvert i sexhandel, ofte som slaver. I noen land jobber 70 prosent av barnearbeiderne under skadelige eller farlige arbeidsforhold. Også her i Norge er det avslørt traficking, hvor unge piker utnyttes til prostitusjon av kyniske bakmenn, sier Svalesen.

UNESCO-programmet “Breaking the Silence!” arbeider for å spre kunnskap om slaveri. Det legges også stor vekt påbevaring av viktige minnesmerker tilknyttet slaveri og slavefart.

På Tromøya, like ved vraket av “Fredensborg”, er det en minnevarde med plakett, avduket i 1996 av afrikanere i Norge.

DET NORSKE SLAVESKIPET “FREDENSBORG”
Picture 18

Det dansk-norske slaveskipet Fredensborgs la ut fra København i juni 1767 med kurs mot Gullkysten (dagens Ghana), lastet med brennevin, musketter, krutt, tekstiler og jernstenger.

Fra Afrika gikk ferden over Atlanteren til Karibien, med 265 slaver, elfenben og gull. På den dansk-norske koloniøya St. Croix ble slavene solgt. Med en ny last kolonivarer satte kaptein Ferentz kursen mot København.

“Fredensborg” hadde nesten fullført triangelfarten da fregatten møtte en storm og forliste øst for Tromøya 1. desember 1768. Besetning, passasjerer og to afrikanske slaver berget livet i det dramatiske forliset.

Kaptein Ferentz reddet sine skipsjournaler. Derfor er det mulig å følge skipet på den siste reisen dag for dag. Journalen viser at siden skipet forlot København, hadde reisen kostet 48 liv; 30 slaver, 16 av besetningen og to passasjerer.

206 år etter forliset, 15. september 1974, ble vraket funnet av dykkerne Odd K. Osmundsen, Tore Svalesen og Leif Svalesen, i samarbeid med Hartvig W. Dannevig. Mange gjenstander som forteller om livet om bord i et slaveskip, er brakt opp. “Fredensborg” er det best bevarte slaveskipet fra hele den transatlantiske slavefarten som er gjenfunnet som vrak. Det meste av funnmaterialet tilhører Aust-Agder-Museet.

Leif Svalesen forsker på slaveskipets siste reise og dansk-norsk slavefart. Han har holdt hundrevis av foredrag og utgitt boken “Slaveskipet Fredensborg”.


SLAVEHANDELEN I TALL
Ca. 11 millioner afrikanere ble bortført som slaver til Amerika. Rundt 9,6 millioner overlevde ferden.
En av tre slaver i Vest-India døde innen tre år.
Av 2,2 millioner slaver fraktet til britiske kolonier i Vest-India, levde bare 670 000 ved frigjøringen i 1838.
På 1700-tallet førte britiske skip halvparten av alle slaver fra Afrika.
2/3 av alle slaver ble satt i arbeid på sukkerplantasjer. I 1766-1791 produserte britisk Vest-India en million tonn sukker.

Menneskene som ble tatt (anslag):

Senegal og Gambia: 500 000
Guinea Bissau, Guinea, Sierra Leone: 410 000
Liberia, Elfenbenskysten: 180 000
Ghana: 1 million
Togo, Benin og vestre Nigeria: 2 millioner
Sentral- og øst-Nigeria, Kamerun, Ekvatorial-Guinea: 1,5 millioner
Gabon, Kongo, Kongos Demokratiske Republikk, Angola: 4,9 millioner
Mozambik, Tanzania: 480 000