PUNK – EN MOTESAK



Punk er 30 år i år. Og all alternativ mote har røtter i punk. Men hva skjer når antimote blir mote? Punkens “gudfar” Malcolm McLaren tar bladet fra munnen.

Tekst: Tone Sutterud
Foto: Monika Bengtsson

- En handelsmesse for gatemote? Det er en selvmotsigelse! Malcolm McLaren kan ikke skjule hvor teit han synes dette høres ut. Mannen som var punkens gudfar, kaller dette karioke-mote. – Karioke betyr dødt orkester på japansk, sier han. Så dette er karioke-mote, død mote.

Vi har nettopp vært på Londons utstillingssenter Olympia, der Londonedge, messen for alternativ og klubbmote holdes for sjuende år på rad. Londonedge ble lansert i 2000 som en direkte respons på mangelen på nisjeutstillinger for alternativ og klubbmote. I år stiller 250 ut på utstillingen, som har mange underkategorier: Gotisk, punk, cyber, techno, glamrock, hot rod, heavy metal, psychobilly, rockabilly, industriell, undergrunn, festival-etnisk og biker. Punken var opphav til alt dette. Men nå er den mote, ikke et opprør.

Foto: Monika Bengtsson

“Anger is an Energy!” skrek Johnny Rotten på Sex Pistols’ første single “Anarchy in the UK” i 1976. Det er 30 år siden band som Sex Pistols og Ramones gjorde punk til et globalt fenomen. Sex Pistols var tross sin korte eksistens et av Englands mest innflytelsesrike punkband. Og i ryggen hadde de Malcolm McLaren og Vivienne Westwood og deres butikk SEX i Kings Road i London.

- Hele kulturen ble født av det jeg gjorde i butikken SEX, sier McLaren til A-Magasinet. - Kings Road var et sted der det ble mulig å oppdage en ny identitet for en desillusjonert generasjon på leting etter en. Jeg kom rett fra kunstakademiet og var også på jakt etter en identitet. Butikken sto for et alternativt syn på kultur, og jeg ble et baunbluss.

McLaren hadde tilbrakt tid i New York, der han vanket sammen med New York Dolls og Television, de første gruppene som eksponerte punkens gjenkjennelige stil og innstilling. New York Dolls var kjent for sjokkerende klær og å gi nazisalutt og spy foran fotografer. Televisions bassgitarist Richard Hells mohikanersveis ble kopiert av en hel generasjon.

Foto: Monika Bengtsson

Denne radikale estetikken tok McLaren med seg til London, hvor han åpnet SEX i 1974 sammen med Vivienne Westwood, som da var lærer. I 1976 ble han manager for Sex Pistols, som ofte ble fotografert iført klær fra SEX. Slik skapte de to mediahysteriet og det lønnsomme symbiotiske forholdet mellom musikk og mote som la grunnlaget for populærkulturen i tiår framover.

- Jeg ville ikke ha suksess, jeg ville provosere og lage bråk, sier McLaren. - Det viktige for meg var å gi en erklæring overfor den foranderlige kulturen. Det er en kunstners rolle. Vivienne og jeg skapte en antimote, en antiscene. Jeg ville at mote skulle være frekk, farlig og kulturelt omveltende. Looken hadde røtter i fetisjklær. Tanken var å se forferdelig ut, å skremme folk. Jeg ville skape furore på gata, og det skjedde. Folk ble arrestert på vei fra butikken for brudd på offentlig orden.

- Ungdom ble fokus for hva butikken sto for. Jeg hadde en jukeboks der som uavbrutt spilte musikk som New York Dolls, Iggy Pop, rock, Elvis. Det ga butikken en magisk aura og fikk den til å virke som det ypperste stedet å vanke. Mange ungdommer hang der hele dagen. Sex Pistols var en gruppe jeg skapte av visse skapninger som vanket der. Særlig en maste fælt på at jeg skulle bli deres manager, forteller han.

Foto: Monika Bengtsson

Punkens komplekse opphav er også å finne i Englands økonomiske og sosiopolitiske depresjon midt på 70-tallet. Punk var like mye en ungdommelig reaksjon mot eldre generasjoner, ansett som undertrykkende og avlegs, som den var et produkt av den nylig erkjente og innflytelsesrike ungdomskulturen. Westwood og McLaren fanget energien i punkbevegelsen og bidro til en estetikk som brakte en subkultur fram i rampelyset.

- Hvordan gjøre noe stygt vakkert – det var punkrockens ypperste våpen, fortsetter McLaren. - Jeg kalte bandet Sex Pistols fordi det ga hint om sexy mordere, som skulle myrde resten av kulturen. Jeg hadde ikke til hensikt å bli venn med musikkbransjen. Jeg ville at gruppen skulle skape helvete og bygge bro fra klær til popkultur. Kunne jeg kontrollere både musikken og moten, ville det bli en enda større erklæring.

- Det var et vendepunkt for meg at jeg kunne skape en gatemote med lyd. Dette ble gitt merkelappen punkrock av media. Punkere var som en bande gategutter i en Dickens-bok, unge bøller som måtte greie seg på gata. Punk var et amerikansk ord. Jeg oppfant ikke ordet, men jeg likte det. Media i England elsket merkelappen. Media elsket meg; de ville ha en story om Sex Pistols hver dag. Jeg elsket tanken på at Sex Pistols ikke ville tjene noen penger, ikke kunne spille og var fryktelig stygge med avskyelige klær.

Punklooken var basert på dekonstruksjon, klær som er blitt ødelagt og satt sammen igjen, er revnet, på vranga, uferdige eller i oppløsning. Punk var en sinnstilstand, og mottoet var gjør-det-selv, tenk selv.

- Retorikken ga kraft til en hel generasjons felles rop, sier McLaren. - Oppklippingen av klær ble en metafor for å ødelegge kulturen. Hullene, å ha klærne på vranga osv var dekonstruktivt. Klærne så ut som de ikke kom fra en fabrikk, men var satt sammen av dysfunksjonelle folk. En unge kunne ta morens svarte søplesekk fra kjøkkenet, feste den med noen sikkerhetsnåler fra badet og skape skandale på gata.

Som den raskest fordøyde av alle tidligere ungdomssubkulturer fant punk sin oppfyllelse og ble offer for massemarkedsføring på under tre år. Like etter at Sex Pistols ble oppløst i 1978, kunne man se punkere overalt i London, USA og andre steder. Den opprinnelige punkrockbevegelsen forløp seg som karrierene til mange av dens stjerner – lyset brant i begge ender før den styrtet i bakken i flammer. Sid Vicious’ og Nancy Spungens tragiske endelikt er blitt stående som erke-eksemplet. Og McLaren, som før hadde vært medias elskling, ble nå hengt ut som en manipulativ Svengali.

- Toget gikk fort, som en rakett mot månen, og jeg visste at noen mennesker var fordømt til å gå under, sier Mclaren. - Jeg kunne ikke kontrollere det, men det var da jeg ble gjort til en Svengali. Sex Pistols hadde ikke intellektet eller bakgrunnen til å skjønne hva som skjedde. De sa jeg hadde manipulert dem og ble ynkelige, såret og slemme.

Vivienne Westwood er i år blitt adlet til Dame av dronningen, og har for lengst byttet ut gata med catwalken. - Vivienne ville alltid bli motedesigner i ordets rette forstand, sier McLaren. – Hennes moteskaping ble et ekteskap mellom dekonstruerte klær og antimote kombinert med et ønske om å bli designer. Hun er helt selvlært. Hun begynte med å studere bøker med 1700-talls kostymer, som hun dekonstruerte og bygde opp igjen. Hun brakte gatemoten til Paris catwalks.

For McLaren selv var det ikke veien å gå: - Vi hadde forandret alt. Nå ble gatemote plutselig mote. Vi ble fotografert i Vogue. Etter punk begynte alle å imitere oss, og det var en retning jeg ikke likte. I 80-åra var ingen ute ettter en identitet lenger, bare penger. Ved begynnelsen av 90-tallet hadde alt blitt til en kjendiskultur. Nå er gatemote blitt en handelsvare, man kan kjøpe dekonstruksjonsklær på Marks & Spencers. Gatemoten er blitt harmløs. Alle går med klær på vranga nå.

- 30 år etter spør folk meg om punk kan komme tilbake. De sier til meg at det var et fantastisk øyeblikk i historien. Men det sa ingen den gang. Jeg ble bare gjort til syndebukk for de i den generasjonen som ikke overlevde.

- Kan punk skje igjen? Gatemotens verden er ikke på gata lenger, den er på Internett, sier McLaren. - Unger som spiller dataspill skaper sin egen cyberverden på soverommet sitt. De bygger en ny stamme, en virtuell stamme, og denne sprader ikke rundt i gatene som en annen påfugl. Den fysiske verden relaterer ikke til denne virtuelle verden, som er mye varmere og koseligere og som de har samspill med og kan kontrollere. Vi har nå en hel generasjon som styrer denne kulturen, som er interaktiv og proaktiv.

McLaren benytter seg selv av nettet: i fjor lanserte han en kolleksjon barneklær, Fashionbeast, som er cyberinspirert og bare kan fås på nettet. 11. mars åpner varemagasinet Selfridge’s en temamåned på punk, som skal åpnes med et foredrag av McLaren om hva punk egentlig er, og da skal kolleksjonen selges der. Westwood og deres sønn Joe, som har undertøyskjeden Agent Provocateur (kalt opp etter Sid Vicious’ klengenavn) er blant designerne som skal skape spesielle kolleksjoner.

Som eksempel på band som ivaretar punkens ånd, nevner McLaren verken gotiske eller psychobilly band, men Arctic Monkeys: - Først la de ut musikken sin gratis på nettet, så solgte de den og fikk en hit. Slik gikk de utenom plateselskapene og hele musikkbransjen. Glimrende!





HVOR ER DE NÅ?

Malcolm McLaren har de siste tre årene pendlet mellom Paris og New York. I fjor designet han den cyber-inspirerte barnekolleksjonen Fashionbeast. Han har nylig produsert en spillefilm med Bruce Willis, Kris Kristofferson og Lou Pucci, basert på Eric Schlossers bok “Fast Food Nation”.

Vivienne Westwood ble adlet til Dame i dronningens New Year’s Honours for sin innsats for moteindustrien. Hun er blitt hedret med en stor utstilling på Victoria & Albert Museum, stiller nå ut i Dusseldorf og viser hver sesong sine kolleksjoner på moteshowene i Paris og New York. McLarens og Westwoods sønn Joe driver den sexy undertøykjeden Agent Provocateur, oppkalt etter klengenavnet på Sid Vicious.

Etter Sex Pistols oppbrudd startet John Lydon (Johnny Rotten) bandet Public Image Ltd. Han ga i fjor ut albumet “The Best of British £1 Notes”|, et samlealbum med sanger av både Sex Pistols og PiL. Lydon bor I Los Angeles med kona Nora.

Sid Vicious døde av en heroinoverdose i 1979 mens han var ute på kausjon tiltalt for å ha drept kjæresten Nancy Spungen. Sex Pistols andre overlevende medlemmer Steve Jones og Paul Cox bor i Los Angeles, hvor Jones har radioprogrammet Jukebox.

Sex Pistols inspirerte hundrevis av nye band gjennom årene, fra Clash, The Buzzcocks, The Stranglers, Joy Division og fram til punkband i dag. For en full oversikt over de mange musikalske stilene, gå til Ishkur’s Guide to Electronic Music - HYPERLINK "http://www.di.fm/edmguide/edmguide.html" http://www.di.fm/edmguide/edmguide.html

Punk som politisk protestmote er død. Som gatemote er den fortsatt stor i Tyskland, og man kan stadig se tenåringer i bondagebukser og motorsykkeljakker med nagler rundt St Mark’s Place i New York, hvor slike klær ennå selges i kvantitet. I London har Camden tatt over for King’s Road som trendsetter. I butikker som Electric Ballroom (ren punk) i Camden High Street og The Black Rose (gotisk), Dragstrip (punk, psychobilly), Speedball (psychobilly) og Sai Sai (gotisk Lolita) i Camden Stables føres den alternative moten videre.