FANGENE FRA GUANTANAMO



Foto: Paal Audestad

DA ASIF IQBAL våknet, visste han ikke hvor han var. Før han mistet
bevisstheten, hadde han sittet med knærne klemt opp mot brystet i den
stappfulle containeren. Han så hvordan folk rundt ham svimte av på grunn av
mangel på luft.

SECURITY_GUANTANAMO_384378h

- Jeg kom til meg selv midt i containeren, liggende oppå døde kropper
og pustet inn stanken fra deres blod og urin. De hadde drevet oss inn i
lastebilcontainere. Vi overlevde fordi noen skjøt hull i containeren.
Men de skjøt så lavt at de traff mange. Da vi skulle slippes ut, var det
flere døde enn levende.

24-åringen snakker om begynnelsen av sitt 26 måneders mareritt, i
oktober 2001. Sammen med tre kamerater havnet han i en massakre begått av
USA-støttede Nordallianse-styrker i en landsby i Afghanistan. Han
forteller at de døde - og mange sårede som var i live - ble kastet i grøfter
og begravd av bulldosere.

_NYCOVER_jpg_384376h

Selv ble de satt i et fengsel drevet av den afghanske krigsherren
general Dostum, der de knapt fikk mat eller vann. Da Røde Kors dukket opp og
lovte å kontakte den britiske ambassaden i Islamabad, trodde de at de
skulle bli sendt hjem. I stedet ble de, tilsynelatende med britiske
funksjonærers samtykke, overlevert amerikanerne. De holdt dem først i en
leir i Kandahar, hvor de ble fysisk mishandlet daglig. Så ble de sendt
til Guantánamobasen på Cuba, hvor de satt uten tiltale eller dom i to år.
I dokudramaet «The Road to Guantánamo» forteller filmregissøren Michael
Winterbottom historien til Asif og hans venner Ruhal Ahmed (24) og
Shafiq Rasul (28), som i England er blitt kjent som The Tipton Three.
Overvåkes. Tipton like utenfor Birmingham er ett av disse grå, golde
industrilandskapene TV-produsenter elsker å bruke som kulisser for
grimete britiske TV-serier. Før var området ett av Storbritannias tyngst
industrialiserte, inntil de fleste fabrikkene ble nedlagt på 80-tallet.
47 000 sjeler bor i Tipton, og halvparten av alle husholdningene har en
samlet inntekt på under 250 000 kr.

For to år siden ble de tre kameratene løslatt. Der de bor er det bare
muslimer, likevel fikk Asif, Ruhal og Shafiq en heller kjølig
mottagelse. I et hjørne av landet der høyreekstreme British National Party står
sterkt, vil deres muslimske brødre og søstere nødig ha kontakt med dem.
Nå vil kameratene helst flytte.

_guantan4_jpg_384382h

- Her får vi ingen støtte. Men utenfra er støtten enorm. Vi har fått
tusener av brev og julekort, 95 prosent kommer fra ikke-muslimer. Det er
disse menneskene som går i demonstrasjonstog mot Guantánamo, sier
Ruhal.

Da vi kom tilbake fra fangeleiren på Cuba, sa Blair på TV at de skulle
overvåke alle oss løslatte. Så folk vil ikke forbindes med oss, sier
Ruhal.

Han er blitt arrestert igjen - på Stansted flyplass da de kom hjem fra
Filmfestivalen i Berlin. Ikke bare han, men også Shafiq og Asif og de
tre skuespillerne som spiller dem, ble arrestert.

Vi møter ham hjemme i Tipton sammen med Shafiq og Asif. Den lille stua
er enkelt møblert med en sofagruppe, TV og kjøleskap. Et bokskap er
fullt av bøker om religion, flere bibler står side om side med Koranen og
verker om religiøs filosofi. I vinduskarmen står Sølvbjørnen regissør
Michael Winterbottom vant for filmen.

Eventyrlyst. Det var i september 2001 Asif, Shafiq og Ruhal sammen med
en fjerde kamerat, Monir Ali, reiste til Pakistan. Asif skulle til
Faisalabad for å gifte seg. De hadde ikke vært der i mer enn ti dager da de
bestemte seg for å reise til Afghanistan. De kunne ikke ha valgt et
verre tidspunkt.

De tre medgir at de var utrolig naive og eventyrlystne. Som mange andre
unge pakistanere krysset de grensen til Afghanistan med et uklart ønske
om å hjelpe til da det ble klart at ett av verdens fattigste land snart
ville bli angrepet i kjølvannet av 11. september. De hadde ikke til
hensikt å verve seg i kampene, sier de, men ville gi litt nødhjelp. I
England var de ikke rike, men i afghanske landsbyer rakk de oppsparte
pengene de ga bort til medisiner og mat langt.

Menneskerettighetsadvokaten Clive Stafford-Smith (46) i den britiske
organisasjonen Reprieve, representerer 40 av de innsatte i
Guantánamobasen og tok opp Tiptonguttenes sak i USA. Han sier at muslimer tar sine
veldedige plikter svært alvorlig.

- Tidspunktet de tre valgte var uheldig, men de fleste dro ikke til
Afghanistan for å ha noe med islamsk ekstremisme å gjøre, sier
Stafford-Smith.

I en afghansk by, alvorlig dehydrert av dysenteri, begynte omfanget av
den forestående trusselen å gå opp for de tre. Da var det for sent å
komme seg ut.

_guantan3_jpg_384381h

Da bombingen begynte, inntok Nordalliansen byen. Sammen med resten av
befolkningen, flere titusener av mennesker, ble de drevet ut på veien
til fots og i lastebiler mens bombene haglet rundt dem. De ble adskilt
fra Monir og tror han i likhet med utallige andre ble drept under
bombingen.

Etter en lang mars ble de sammen med andre menn fra landsbyen drevet
inn i containere og utsatt for massedrap som blant annet er dokumentert i
den prisbelønnede filmen «Afghan Massacre: The Convoy of Death».
De slapp ut som noen av de få overlevende og sultet og frøs de seg
gjennom én måned i Dostums fengsel. Det kunne gå to dager uten at de fikk
vann.

Amerikansk fengsel. Da de ble overlevert til amerikanerne, trodde de at
de var trygge. Av dem fikk de stadig høre at de skulle få reise hjem.
Men i stedet ble de fløyet til Kandahar. Der ble de daglig utsatt for
juling og tortur. Om natten ble de vekket hver time for opptelling.
Soldatene ydmyket de troende muslimene ved å trampe på Koranen og kastet den
i dobøtten.

13. januar 2002 ble Shafiq og Asif brakt inn i et telt der de ble
lenket til en krok i gulvet. Klærne ble skåret av dem, hår og skjegg
barbert. Så ble de dynket med avlusingsmiddel og ransaket i kroppens hulrom.
Uniformen de fikk utdelt skulle de bli smertefullt kjent med de neste
25 månedene: Oransje kjeledress, belte med kjetting til beinjern og
håndjern, briller og hørselsvern. På den 22-timers flyturen til Cuba satt
de lenket til gulvet og fikk ikke gå på toalettet, men måtte gjøre fra
seg på stedet. De visste ikke hvor de skulle. Ruhal ble sendt med at
annet fly et par dager senere.

- Da vi kom til Guantánamo, fikk av oss brillene og så de andre
oransjekledde fangene, trodde jeg at jeg hallusinerte, sier Shafiq. Her
begynte de for alvor å psyke oss ut. Å bli banket blir du vant til etter
hvert. Men i Guantánamo hadde de mer avanserte oppmykningsmetoder.
Vi sto på kne i alle evigheter, sier Shafiq. - Det var varmt, og solen
brant på hodet. De første seks ukene fikk vi ikke slippe ut av cella.
De lot oss ikke be, og vi måtte stå i cella de første to ukene. Bare om
natten var det lov å legge seg ned. Vi fikk ikke snakke med naboen. Når
de ville myke oss opp, festet de fotjernet til en krok i gulvet. Så dro
de hendene våre mellom anklene og lenket fast dem også. Dermed ble vi
tvunget til å sitte på huk, på bare tærne. De holdt oss sånn i timevis,
og vi måtte gjøre vårt fornødne på stedet.

GUANTANAMO_DETAINEE_384379h

- Når du blir satt i en stilling der du ikke kan bevege deg, mister du
fatningen helt, sier Ruhal. - Det er umulig å finne en behagelig
stilling. Flere ganger satt jeg sånn i kanskje fem, seks timer, fikk ikke
puste ordentlig og var dehydrert. De spilte øredøvende heavy metal-musikk
og kjørte flashende lys. Lenkene skar seg inn i beina så jeg ikke kunne
røre meg. Flere ganger falt jeg, men måtte sette meg opp i den samme
stillingen igjen. Alle andre stillinger fører til at lenkene skjærer dypt
inn i huden. Etter noen timer var jeg klar til å tilstå hva som helst.
Tilsto alt. Alle tre tilsto ting de hadde alibi for ikke å ha gjort.

Amerikanerne hadde en video av et møte i august 2000 mellom Osama bin
Laden og Mohamed Atta, lederen for 11. september-kaprerne. Bak bin Laden
er tre menn, og i mai 2003 påsto noen at det var de tre fra Tipton.
Da Shafiq fikk se videoen, påpekte han at de tre mennene overhodet ikke
lignet dem. Likevel tilsto han, for å slippe torturen. Men i august
2000 jobbet Shafiq i elektronikkjeden Currys i Birmingham, mens Asif på
den aktuelle datoen satt i politicelle i England for å ha prøvd å slå en
politimann. Dette kunne lett vært sjekket av den engelske
etterretningstjenesten MI5, som kom til basen hver sjette måned. I stedet ble
bevisbyrden lagt på de tre som satt uten kontakt med omverdenen, mens de
stadig ble «myket opp».

Menneskerettighetsadvokat Clive Stafford-Smith sier han ikke noe sted
er blitt løyet så mye for som på Guantánamo. Det tok ham to og et halvt
år å treffe de første fangene han representerte. Inntil da fantes det
ikke engang navnelister over hvem som satt der.

- Hvilket er en skandale, alle disse fangene har jo familier som er
engstelige for dem, sier han.

Norske myndigheter betrakter det som skjer på Guantánamobasen som helt
uakseptabelt. Statssekretær Raymond Johansen i Utenriksdepartementet er
rystet over den «nedverdigende og umenneskelige behandlingen» USA,
ifølge en FN-rapport, utsetter fangene for.

- Utenriksministeren tok det blant annet opp i sitt møte med USAs
utenriksminister Condoleezza Rice, og vi har tatt det opp med ambassadøren
her i Oslo, sier statssekretær Johansen.

Han mener forsøket på å bekjempe terrorisme ved å bryte
menneskerettighetene, skaper økt rekruttering av terrorister.
Hundrevis av avhør. Shafiq, Ruhal og Asif gjennomgikk mellom 100 og 200
avhør hver. De oppdaget snart at de ikke kunne stole på noen. Folk fra
CIA kom inn og utga seg for advokater. Til og med en angivelig Røde
Kors gruppe avhørte dem. Så kom neste Røde Kors gruppe og unnskyldte for
den forrige.

I begynnelsen tilsto noen innsatte alt, bare for å komme ut. Men det
skapte problemer fordi en falsk tilståelse førte til endeløse nye avhør:
Asif, Ruhal og Shafiq ble avhørt om de mest fantastiske ting. De ler av
mange av spørsmålene nå: - De spurte meg hvor i Tipton man kan kjøpe
bakke-til-luft-missiler, sier Shafiq. En annen klassiker var: Hvor er bin
Laden? Kanskje jeg skulle sagt han var i Tipton.

Etter hvert skjønte de at det ikke spilte noen rolle hva man sa.
Avhørerne sluttet aldri å forbløffe dem: Da de sa de var fra
Storbritannia (UK), oppfattet de det som Ukraina. Amerikanerne mente de tre hadde
for mørk hudfarge til å være britiske, og da de så dem be, lurte de på
om britene hadde sluttet å be til dronningen.

Men de møtte også medmenneskelighet. - Noen av vokterne unnskyldte på
vegne av landet sitt hva de gjorde med oss. Mens jeg i begynnelsen ble
voktet av fem mann om gangen, satt på slutten bare én av dem sammen med
meg på cella og spilte sjakk. En vokter ga oss sjokolade, godteri og
sjampo. sier Shafiq.

Det var denne vokteren som smuglet inn en artikkel om kampanjen
menneskerettsadvokaten Gareth Peirce drev for de tre guttene. Inntil da hadde
de ikke visst at de hadde advokat. Lenge var det null kontakt med
omverdenen. De fikk ikke brev engang.

- Jeg husker det første brevet jeg fikk, sier Ruhal. - Jeg var så glad.
Og alle menneskene rundt meg var så glade. I begynnelsen trodde folk at
ingen fikk brev, så når en person fikk det, ble alle glade. Det ga håp.
Folk gratulerte, omtrent som om man var blitt far. Alle ville vite hva
det sto, hvordan familien hadde det, hva som skjedde.

Ville dø. Uvissheten var det som gnagde verst. Mange fanger uttrykte
ønske om å få dø, heller enn å sitte uten lov og dom på uviss tid. Det
var da en vokter pekte på et område rundt et oliventre og sa de holdt på
å anlegge en gravlund at Shafiqs, Ruhals og Asifs dystreste øyeblikk
kom: De trodde de skulle bli værende i Guantánamo for alltid.

I september 2002 viste MI5 dokumenter som beviste at de tre ikke kunne
vært i Afghanistan da massemøtet med bin Laden fant sted. Likevel ble
de sittende et halvt år til, før de ble løslatt. Amerikanerne
overleverte dem i lenker, men så fort britene hadde hånd om dem, tok de dem av. I
London ble de ført til Paddington Green politistasjon, og holdt i ni
timer under «Prevention of Terrorism-Act». Så ble de løslatt uten
tiltale. Selv skulle de ønske de hadde fått anledning til å bevise sin uskyld
i en rettssal.

- Amerikanerne utlovte en dusør på 5000 dollar for opplysninger som
førte til at mistenkte ble tatt. I Pakistan og Afghanistan tilsvarer det
20 årslønner, noe folk ville solgt bestemoren sin for. Det forklarer
hvorfor det sitter så mange uskyldige i Guantánamo, sier Clive
Stafford-Smith.

Han påpeker at enten folk er skyldige eller uskyldige, har de rett til
en rettferdig rettssak. Og man får ikke god etterretning ved å
torturere folk. - Det sterkeste våpenet vi har mot terrorisme er fornuftig
håndhevelse av menneskerettigheter. Hvis man behandler folk anstendig,
respekterer de deg og ønsker ikke å sprenge deg i luften, sier
Stafford-Smith.

Den amerikanske ambassaden i Oslo benekter ikke at tortur forekommer
mot fanger som holdes av amerikanske militære myndigheter, men
understreker at dette ikke aksepteres.
- Inntil nå er mer enn hundre personer i de amerikanske styrkene stilt
til ansvar for ulovlig behandling av fanger, sier talsmann for
ambassaden, James Ellickson-Brown.

Han sier at de som holdes på Guantánamo er terrorister, og derfor ikke
har rettigheter som krigsfanger. Likevel blir de behandlet som
krigsfanger, og amerikanerne mener de kan holdes tilbake på ubestemt tid for å
forhindre at de gjenopptar kampen.

- Hvis vi skulle stille dem for retten, ville de fått bedre vilkår enn
vanlige soldater som følger internasjonale regler. Og vi måtte ta med
politietterforskere på slagmarken for å samle bevis, sier
Ellickson-Brown.

Dyr i bur. Tiden i Guantánamo forandret de tres syn på den britiske
regjeringen.
- MI5 visste fra første dag at vi var der. De lot oss sitte. Da vi ble
løslatt og kom til England uten tiltale, ble vi arrestert igjen, bare
for å gjøre amerikanerne fornøyd. sier Asif.
De er hverken politisk aktive eller muslimske fundamentalister, men har
fått en mye dypere tro fordi religionen hjalp dem å overleve
Guantánamo.

Leiren knekker eller styrker folk, mener de. Alle tre har fysiske mén
etter å ha sovet på metall under hele oppholdet. Om natten var det
iskaldt, og kulden gikk i leddene deres. Asif har fortsatt problemer med
albuen, som fikk et skuddsår i massakren i containeren. Dette ble aldri
behandlet. Og de psykiske sårene vil aldri gro, sier de. Ingen av dem har
tenkt å søke om erstatning. Asif og Ruhal går på rørleggerkurs, Shafiq
skal begynne å studere. Alle tre er gift nå og Asif skal snart bli far.
Da mishandlingen i Abu Ghraib ble avslørt, brakte det alt sammen
tilbake. - Det var det samme som de gjorde med oss, sier Shafiq. - Kledde oss
nakne, med sekk over hodet og fikk oss til å posere i kompromitterende
stillinger. Og det lynte i blitzer. I leiren i Kandahar var det ikke
bare amerikanske voktere, men australske og tyske. Alle hadde kameraer,
og de latterliggjorde oss og fotograferte. Som turister på ferie.

- Vi var som dyr i bur, sier Shafiq.
En rapport av fem eksperter utnevnt av FNs menneskerettskommisjon
fordømte i februar Guantánamo-basen på det sterkeste. De konkluderte med at
USA begikk tortur, inkludert tvangsfôring og langvarig isolering.