SMALHANS

Tannkrem av blekksprutbein, avisartikler som dopapir og groblader mot forkjølelse. Økonomen Mark Boyle har levd 15 måneder helt uten penger.


Tekst: Tone Sutterud (Dagens Næringsliv februar 2010)
Foto: Nina Rangøy

1
Det er en ting Mark Boyle savner: Å kunne spandere en runde på vennene sine på puben. Ikke engang da han nylig fant tip und på gaten, kunne han ta dem med på bar. Boyle har bestemt seg for ikke å røre penger i noen form, men i stedet leve av oppfinnsomheten sin.

- Jeg hadde lenge bekymret meg for måten vi låner av fremtidige generasjoner på. Finanskrisen vil koste rundt 1,5 billioner dollar. Men vi forbruker ufornybare naturressurser til noe sånt som 15 billioner hvert år. Og naturen gir ikke kreditt. Det vi bruker opp nå, får vi aldri tilbake.

Mark Boyle sitter i en campingvogn utenfor Bath i England. Den er hans midlertidige, fordi han nettopp fant et rottereir i sin egen campingvogn og måtte dra ut inventaret.

Da han studerte økonomi i Galway i Irland, var han som studenter flest. Glad i shopping, festing, klær, damer, musikk. Men for 15 måneder siden tok han den radikale avgjørelsen å leve helt uten penger.

- Dagen jeg bestemte meg, falt sammen med begynnelsen på finanskrisen, da nyheten om bankenes uansvarlige håndtering av subprime-lån brøt løs i avisene, forteller han.

Mark har skrevet om prosjektet sitt i boken “The Moneyless Man – A Year of Freeconomic Living”, som er utgitt på Oneworld Publications.

Et frø fra Gandhi

2
Det er en iskald dag, sol og snøføyke om hverandre. Boyle har bare på seg gummistøvler, knelang shorts og en tykk genser.

- Man venner seg til elementene, ler han mens campingvognen knirker i vinden.

Campingvognen knirker i vinden. Mark Boyle har fått parkere vognen på et jorde mot at han arbeider på gården et par dager i uken. Vognen ervervet han gjennom Freeconomy, et prosjekt han har startet for utveksling av gratis tjenester og gjenstander.

En avgjørelse om å klare seg uten det som i århundrer har vært akseptert betalingsmiddel verden over kan virke eksentrisk på det beste. Den drastiske avgjørelsen hadde begynte å spire i ham allerede da han studerte. Da så han en DVD om Gandhi.

- Der sa han: “Vær forandringen som du ønsker å se i verden”, sier Mark Boyle. - Men den gang hadde jeg ikke anelse om hva den forandringen skulle innebære.

Forandringen

I fem år hadde Boyle arbeidet som bestyrer av to bedrifter som produserte økologisk mat, men han ble stadig mer frustrert. Den økologiske matindustrien var et langt sprang i riktig retning, men hadde de samme miljømessige lytene som den konvensjonelle - overforbruk av plastemballasje, frakt over lange avstander og store bedrifter som kjøper opp små. I 2007 begynte han å innse hva han ville at forandringen skulle gå ut på.

- Jeg pratet med en kamerat i Bristol om hvorvidt vi ønsket å vie livet til menneskerettigheter, miljøødeleggelser, sweatshop-arbeid eller dyrevern da jeg plutselig innså at dette ikke er atskilte temaer. Akkurat som en vestlig lege satt vi og grublet over symptomer heller enn å se på ondet ved roten, sier han.

- Jeg tror at roten til alle disse problemene er at vi er så fjernt fra å se følgene av handlingene våre. Det er blitt så mange ledd mellom forbrukeren og forbruksvarenes opprinnelse at folk ikke ser omfanget av ødeleggelsene og lidelsene involvert i produksjonen av mat og andre varer.

Mark snakker om regjeringsrapporter som viser at over 100 000 bønder i India de siste ti årene begått selvmord fordi de ikke kan forsørge familiene sine lenger.
3


- Når vi kjøper mat som ikke er Fairtrade, er vi med på å skyve prisene nedover, og det har direkte påvirkning på disse bøndene. Frakt av mat står dessuten for 30 % av alle karbonutslipp. Men dette er fjernt for oss. Jeg tror det som har gjort det fjernt, er penger.

Solcelle og avispapir

Mark Boyle hadde funnet forandringen. Han skulle leve helt selvforsynt i ett år uten å bruke penger. Til campingvognen måtte han sette opp en strømkilde, siden han ikke ville kunne betale regninger. Han kjøpte et solcellepanel, den ene tingen han måtte bruke penger på da han startet prosjektet. Fra panelet får han strøm til en lampe, datamaskinen (også fra Freeconomy) og en mobiltelefon - for innkommende samtaler. Vedovn bygde han av en gammel gassbeholder. Veden får han fra rydding av underskogen på gårdens grunn. En venn viste ham hvordan han skulle lage en komfyr av to store olivenoljekanner.

- Jeg gledet meg ikke til å lage all maten utendørs i det britiske klimaet med snø, regn og nordavind, ler han. - Men forbausende nok er det blitt noe jeg virkelig setter pris på.

Han forteller om matlaging mens månen stiger om vinteren eller solen går ned om sommeren, med et lydspor av fuglesang heller enn musikk fra et stereoanlegg. Han har bygd en primitiv utedo. Og siden han ikke kan kjøpe dopapir, forsyner han seg med avisene som kastes utenfor Bristols aviskiosker. - Jeg har til og med brukt artikler om meg selv, hehe…

- Må man ikke la forfengeligheten fare når man lever slik?

- Prøver du å insinuere noe? sier han og skratter høyt. Latteren sitter løst hos Mark, og den smitter.

- Forfengelighet er en del av forbruksproblemet, vi kjøper alskens preparater for å se ut slik reklamen sier at vi bør se ut. Men det blir kanskje noe annet for en mann - jeg kan jo barbere hodet og trenger ikke mascara, ha ha.

Utstilling for mat

Mark Boyle har en solcelledrevet dusj, og om sommeren bader han i elven. Såpen er laget av såpeurt som han plukker. I hjørnet av jordet har han satt opp en gammel oppvaskbenk, med vanntilførsel gjennom en slange fra elven. Oppvaskmiddel og middel til klesvask koker han av nøtter. Tannkrem lager han av fennikelfrø og blekksprutbein som skylles i land på britiske strender. Dette har han lært av sin gode venn, Fergus Drennan, kjent fra britisk TV som “The Roadkill Chef”, og ifølge Mark Storbritannias beste sanker.
4


Naturen gir Mark bær, nesler, sopp og nøtter, og groblader som høysnuemiddel. Han spiser ingen dyreprodukter, og den viktigste delen av kostholdet dyrker han selv: Poteter, bønner, kål, gulrøtter, salat, rotfrukter, squash, løk og kålrot. Det han ikke kan dyrke eller sanke, som korn, bytter han til seg mot tjenester. Han går også på “skipping”. dvs finner mat utgått på dato i containere ved restauranter og butikker.

- Vil ikke det si at du er avhengig av å leve i et overflodssamfunn der folk kaster mye?

- Det er ironisk at den eneste grunnen til at jeg bruker mat fra containere er for å sette søkelyset på all den fullt brukbare maten som blir kastet, svarer han. - For å være ærlig får jeg mindre enn 5 % av kosten min fra det.

Uansett, det er visse ting i livet som alltid koster penger. Mark har ikke vært på kino eller teater på 15 måneder. - Men utstillinger er gratis, og på åpningen spanderer de til og med mat og drikke, flirer han.

- Det jeg savner mest, er å kunne kjøpe vennene mine en runde på puben. Det er nok en irsk mannlig ego-greie. Men det er en liten pris å betale for å leve slik jeg vil. Selv om jeg ikke er framme ved den ideelle livsstilen ennå, føler jeg at jeg er på rett vei.

Mursteinstrim

Det vanskeligste var å lære hvor lang tid alt tar. Når Mark kommer hjem en kald kveld, er det ikke bare å slå på sentralfyringen. Han må hugge ved, gjøre opp i ovnen. Å vaske klær tar opptil to timer. Når han bytter til seg varer, har han bare tjenester å tilby. Det tar også tid, men gjør at han møter mange inspirerende mennesker. Skal han til Bristol, er det en sykkeltur på 6 mil tur-retur.

- Men det er langt mer tilfredsstillende å komme i form på sykkel enn på treningsstudio. Her ser du manualene mine, sier han og tar noen løft med to mursteiner.

Han innrømmer at det var en del ting han savnet i begynnelsen.

- Som alle andre, var jeg blitt kondisjonert til et liv som ikke er bærekraftig. Nå holder jeg på å avkondisjonere meg. Slik vi lever i dag, kommer ikke fremtidige generasjoner til å kunne leve. Så vi må spørre oss selv: Vil vi spare noe for fremtidens generasjoner, eller vil vi sluke alt nå? Måten vi lever på nå, er dårlig forretningsdrift. Vi selger våre aktiva og kaller det inntekt. Det er som om en butikkeier skulle selge hyllene, fryserne og kassaapparatet sitt. Hvis vi ikke snur denne utviklingen, vil vi en dag våkne i en helt tom butikk – eller verden. Og det vil ikke ta lenger tid enn til neste generasjon.

- Det som gjør denne galopperende forbrukerkulturen mulig, er penger. Og den drives opp i stadig større tempo av bankene. Vi bruker det meste av livet til å jakte på kjærlighet og penger, men vi vet egentlig ikke hva verken kjærlighet eller penger er. Hvis folk visste hvordan penger blir til…

Han rister på hodet.

- Finanskrisen skyldtes at bankene lånte ut penger de ikke hadde til folk som ikke kunne betale. Banker kan mane penger ut av tynne luften. Det er et helt bisarrt system, men de slipper unna med det fordi folk flest ikke forstår systemet og ikke gidder å gå dypere inn i det.

Porsche?

5
Etter ett år uten penger feiret Mark ved å arrangere en festival i Bristol, der alt var gratis. 4000 mennesker kom, og de serverte 1000 mennesker en tre retters middag. Kvelden før dro han og noen kamerater på “skipping” og fant fullt brukbar mat for minst 20 000 kr. Blant annet 700 glass med økologisk Fairtrade sjokoladepålegg. Der var gratis kino, konsert med noen av Bristols beste band og en butikk med gratisvarer.

- Alle bidro gratis. Hadde jeg sagt at jeg ville ta 100 pund for jobben min, ville alle andre også ha tatt seg betalt. Slik opplever jeg at fordi jeg lever uten penger, blir omdømmet mitt på en måte valutaen min.

Mark har ingen planer om å slutte å leve uten penger. Hans langsiktige plan er å starte et samfunn med flere likesinnede. Av inntekten han håper boken vil innbringe, skal han sette opp et fond og kjøpe et stykke land for å kunne dyrke mer mat i fellesskap med andre.

Og om boken blir en bestselger?

- Da kjøper jeg meg en Porsche og noe bling! ler han. - Synes du ikke du ser det!


“The Moneyless Man – A Year of Freeconomic Living” av Mark Boyle er utgitt på forlaget Oneworld Publications.

For mer informasjon om Freeconomy, gå til www.justfortheloveofit.org